Smil litt, da!

Ikke vær sånn. Vær blid.

Norge er blitt et land fullt av lite tolerante, utålmodige og attpåtil sure egoister. Det er på tide å skjerpe seg.

Nå synes du sikkert at jeg er sur, siden innledningen min er noe krass. Det er jeg ikke. Jeg er oppgitt – og litt lei meg. Med fare for å bli stemplet som ”hun som var i Amerika og syntes alt var så mye bedre der”, så må jeg innrømme at jeg nokså nylig var i Amerika, og alt var temmelig mye bedre der.

Du kan nemlig si hva du vil om amerikanere. At de er overflatiske, falske, selvopptatte, ute av stand til å stemme på den rette presidentkandidaten, grunne, navlebeskuende. Mye av det har du sikkert rett i også – om noen amerikanere. Men å mene at alle er sånn, er faktisk ikke så rent lite arrogant. Det er likevel en annen historie.

Den historien jeg vil fortelle nå, er at folk var så innmari hyggelige der. Serviceinnstilte. Vennlige. Imøtekommende. Det spiller absolutt ingen rolle for meg om det var ekte følelser bak alle smilene. Det – for å si det på et språk som min mor hater – driter jeg i. Poenget er at jeg fikk god service. Jeg fikk smil. Jeg fikk komplimenter. Og hva gjorde jeg tilbake? Jo, jeg smilte, var vennlig, hjalp til, ga komplimenter.

I USA var alle blide. Vi også. Særlig da vi fant Gloria. Come on everybody baby do dat conga!

Da jeg kom hjem, var jeg fast bestemt på å fortsette i denne mildt sagt positive tralten. Men det er vanskelig. For jeg hadde så vidt landet på norsk jord, så var alle nordmennene der igjen. Med spisse albuer som skal frem foran bagasjebåndet, hyttende never og tutende bilhorn i trafikken, stygge blikk til folk som uvitende går i veien.

I dag, for eksempel, ble jeg kjeftet på av en mann som spurte om jeg så handikap-skiltet der jeg vurderte å parkere. Jeg svarte som sant var at, nei, det så jeg ikke. At årsaken var at han sto på tvers over to parkeringsplasser, gadd jeg ikke nevne. Jeg gadd heller ikke si noe om at jeg ikke skjønte hva han skulle med handikapparkeringen, siden han var sprek nok til å sprette ut av bilen, løpe bort til min og kjefte. Jeg hadde kommet til å oppdage skiltet, jeg hadde kommet til å flytte bilen. Jeg bare rakk det ikke før jeg fikk huden full.

Om ikke annet, så fikk jeg ny inspirasjon til å skrive dette hjertesukket – noe jeg har tenkt lenge på å gjøre.

Og servicen – himmel, den orker jeg nesten ikke gå inn på engang. Men jeg skal komme med to eksempler: damen på butikken – der jeg åpenbart ønsket meg hjelp – som plapret
med de tre venninnene sine i stedet. Og servitøren som svarte ”det kan vel ikke jeg vite” på mitt spørsmål om hun trodde det snart ville bli et ledig bord på uteserveringen. ”Jo, det kan du”, svarte jeg. ”Du kan vite om noen har bedt om regningen, eller om det er noen som ser ut som de er i ferd med å be om regningen”. Hun fnøs – og gikk. Restauranteieren hadde sikkert blitt overlykkelig… Butikkeieren likeså. Min stille hevn er nemlig at jeg ikke går tilbake til verken butikken og restauranten.

Jeg synes vi skal gi hverandre mer ”slækk”. Holde opp døren for den som kommer bak oss, slippe den travle damen forbi i køen hvis vi selv har god tid, ha forståelse for folk som gjør feil, takke for velviljen. Og SMILE mer. Og oftere. Til fremmede også. Det er verdens enkleste medisin mot tungsinn, irritasjon og sinne.

Det er nemlig ingen myte at jo mer du smiler, desto blidere blir du. En venninne av meg smiler i det hun setter beina utenfor sengekanten. Selv om hun ikke vil. Hun smiler til speilbildet sitt når hun går inn på badet. Hun tøyer smilemusklene mens hun lager morgenkaffen, og legger jammen meg på et siste smil til eget speilbilde i heisen på jobb. Det smilet hun deretter møter kollegene sine med, er helt ekte.

Spørsmålet vi bør stille oss er hvorfor vi nordmenn er blitt sånn. Teorien min er at vi egentlig bare er opptatte av oss selv. Og helt inn i hampen bortskjemte. Men heldigvis er jeg ingen sosialantropolog, så jeg kan jo ta feil. For all del, jeg snakker ikke bare om alle andre. Jeg har selv tutet, kjeftet og himlet med øynene. Men jeg forsøker å ta meg sammen, og det burde faktisk du også.

Her er noen oppmuntringsforsøk, i tilfelle du fremdeles er sur. Eller du ble sur av å lese denne teksten:

Disse venninne synes sikkert at de er helt unike i stilen. Fnis.

Ståles dans til jungeltelegrafen er en sikker smilevinner.