Farvel, elskede journalistikk

"Sluttpakken" fra gode kolleger i BT.

Jeg skal forlate journalistikken. Lenge leve journalistikken.

Å være journalist er ikke et yrke, det er knapt en livsstil heller. Det er en følelse. En ryggmargsfølelse, nærmere bestemt. Og den følelsen påvirker alt du tenker og sier. Jeg har elsket å være journalist. Jeg har vært stolt av det, til tross for at andre elsker å hate oss.

Den dagen jeg låste meg inn med nøkkelkortet mitt i BA første gangen. I VG første gangen. Og ikke minst i BT første gangen. Bergens Tidende - med det blå adgangskortet med mitt smørblide ansikt på. For himmel, så glad jeg var den dagen jeg begynte i det som er Norges desidert beste avis.

Jeg var så stolt at jeg kikket meg over skulderen for å sjekke om noen så at jeg låste meg inn i glasshuset i Krinkelkroken 1. Det var selvsagt ingen som brydde seg stort om det. Men jeg gjorde det. Med god grunn. I BT - omgitt av fantastisk dyktige kolleger - ble jeg ikke bare en bedre journalist. Jeg ble også et klokere menneske, fikk venner for livet, og jeg fikk lære meg å bli en god leder. Det kom slett ikke av seg selv, og jobben er ennå ikke fullbragt.

Jeg har fått være med på VG Netts spede begynnelse, jobbet som journalist for kultur, krim, samfunn, sport og desk, ledet en fantastisk kulturavdeling i flere år, og vært prosjektleder for Bergens slappeste. Dekket konserter, møtt vanvittig mange fine folk, hisset opp sikkert like mange, reist på masse festivaler, svettet over deadlines og fortalt fine, vonde og betydningsfulle historier.
 Fy søren, jeg er privilegert.

Medieverden er litt vond for tiden for de som prøver å få det til å gå rundt. Sluttpakker er ikke gøy. Oppsigelser er bare sorg. Jeg håper og tror at den gode journalistikken og de godt fortalte historiene består. Vi må bare finne formen. Det tar uheldigvis for lang tid, og det går drastisk utover alle som elsker yrket. Mange har funnet seg en ny yrkesvei.

Det er med hulk og hikst at jeg nå sier farvel til journalistyrket. Jeg vet ikke om jeg klarer å holde liv i Kulturkanon, eller om det stakkars magasinet som jeg hadde så store vyer for, ikke får se sin halvtårsdag engang. 

Men jeg søkte meg ikke vekk fra journalistikken på grunn av dårlige tider. Jeg gjorde det fordi jeg ble akutt forelsket i en stillingsannonse, søkte, har vært gjennom en lang prosess og kommet ut med vinnerkortet i hånden.

Det er med seiersdans og gledestårer jeg snart tar fatt på en helt ny tilværelse. Jeg skal igjen lære meg masse nytt og - ikke minst - nyttig. For jeg skal få lov til å jobbe for at kreftsyke, fremtidige kreftsyke, kreftfriske og pårørende får det bedre. 7. november begynner jeg som aksjonsleder for Krafttak mot kreft. Jeg gleder meg noe helt vanvittig, og tipper jeg kommer til å gå like stolt inn i Kongens gate 6 som jeg gjorde i Krinkelkroken 1 for nokså nøyaktig 12 år siden.

Til alle dere gode journalistkolleger: jeg heier på dere herfra til evigheten! Virkelig.

Til dere alle: Vi sees over en innsamlingsbøsse i uke 10 og 11. Gi så det svir!

Nydelige venner og kolleger jeg ikke ville hatt uten BT.