Frem og tilbake er ikke like langt

De som sier at gresset er like grønt på andre siden, er ikke riktig navla.

HØYT UT - IGJEN: Hvis man skriker ut om ny jobb hvert kvartal, kan det fort bli for mye roping, men Medier24 gikk høyt ut på banen for meg denne gangen, så jeg slapp å gjøre det selv. Screenshot fra Medier24.no, foto av Gorm K. Gaare

Joda, de er sikkert det. Men la oss heller enes om at verden utenfor journalistikken ikke er for alle. I november 2016 la jeg yrket mitt på hylla. Jeg gikk høyt ut på banen, annonserte høyt og lavt at jeg hadde trukket vinnerkortet og klargjorde meg for å gjøre storinnsats for Kreftforeningen, som aksjonsleder for Krafttak mot kreft. Snakk om opp som en bjørn. Det som kom ned igjen kan knapt kalles en skinnfell.

Det gikk - i kortversjon - ca sånn her (advarsel: null filter):
Jeg ble enormt varmt og godt tatt imot i Kreftforeningen, men likevel kjente jeg allerede på dag én at noe var riv ruskende galt. Det endte med at jeg - langt nede i selvmedlidenheten - gikk inn i nærmeste bar etter endt første arbeidsdag og helte nedpå minst to glass hvitt.

Ukene gikk, og jeg prøvde virkelig. Det er jo ikke bare-bare å avslutte noe man har begynt på. Man er jo tross alt oppdratt i god norsk, protestantisk tradisjon. Du skal blø for pengene, lide for lykken og streve for hvilen. Visstnok. Problemet (?) er bare at jeg aldri har hatt det sånn. Jeg skal ikke dra en klisjé om at jeg har gledet meg til hver dag på jobb, det ville være løgn, men at jeg i et helhetsperspektiv har levd livets glade arbeidsdager, er et faktum.

Så jeg kryper tilbake til utgangspunktet. Denne gangen skal jeg ikke bare jobbe med journalistikken, men også for den. Det kan du lese mer om her.

Hvis du har lyst til å snakke med meg om medieklyngen, Oslo Media House eller trenger en journalist, håper jeg du tar kontakt.
 
Nu jävlar, nu kör vi, som vi nordmenn ofte sier når vi tror vi snakker svensk.

Farvel, elskede journalistikk

"Sluttpakken" fra gode kolleger i BT.

Jeg skal forlate journalistikken. Lenge leve journalistikken.

Å være journalist er ikke et yrke, det er knapt en livsstil heller. Det er en følelse. En ryggmargsfølelse, nærmere bestemt. Og den følelsen påvirker alt du tenker og sier. Jeg har elsket å være journalist. Jeg har vært stolt av det, til tross for at andre elsker å hate oss.

Den dagen jeg låste meg inn med nøkkelkortet mitt i BA første gangen. I VG første gangen. Og ikke minst i BT første gangen. Bergens Tidende - med det blå adgangskortet med mitt smørblide ansikt på. For himmel, så glad jeg var den dagen jeg begynte i det som er Norges desidert beste avis.

Jeg var så stolt at jeg kikket meg over skulderen for å sjekke om noen så at jeg låste meg inn i glasshuset i Krinkelkroken 1. Det var selvsagt ingen som brydde seg stort om det. Men jeg gjorde det. Med god grunn. I BT - omgitt av fantastisk dyktige kolleger - ble jeg ikke bare en bedre journalist. Jeg ble også et klokere menneske, fikk venner for livet, og jeg fikk lære meg å bli en god leder. Det kom slett ikke av seg selv, og jobben er ennå ikke fullbragt.

Jeg har fått være med på VG Netts spede begynnelse, jobbet som journalist for kultur, krim, samfunn, sport og desk, ledet en fantastisk kulturavdeling i flere år, og vært prosjektleder for Bergens slappeste. Dekket konserter, møtt vanvittig mange fine folk, hisset opp sikkert like mange, reist på masse festivaler, svettet over deadlines og fortalt fine, vonde og betydningsfulle historier.
 Fy søren, jeg er privilegert.

Medieverden er litt vond for tiden for de som prøver å få det til å gå rundt. Sluttpakker er ikke gøy. Oppsigelser er bare sorg. Jeg håper og tror at den gode journalistikken og de godt fortalte historiene består. Vi må bare finne formen. Det tar uheldigvis for lang tid, og det går drastisk utover alle som elsker yrket. Mange har funnet seg en ny yrkesvei.

Det er med hulk og hikst at jeg nå sier farvel til journalistyrket. Jeg vet ikke om jeg klarer å holde liv i Kulturkanon, eller om det stakkars magasinet som jeg hadde så store vyer for, ikke får se sin halvtårsdag engang. 

Men jeg søkte meg ikke vekk fra journalistikken på grunn av dårlige tider. Jeg gjorde det fordi jeg ble akutt forelsket i en stillingsannonse, søkte, har vært gjennom en lang prosess og kommet ut med vinnerkortet i hånden.

Det er med seiersdans og gledestårer jeg snart tar fatt på en helt ny tilværelse. Jeg skal igjen lære meg masse nytt og - ikke minst - nyttig. For jeg skal få lov til å jobbe for at kreftsyke, fremtidige kreftsyke, kreftfriske og pårørende får det bedre. 7. november begynner jeg som aksjonsleder for Krafttak mot kreft. Jeg gleder meg noe helt vanvittig, og tipper jeg kommer til å gå like stolt inn i Kongens gate 6 som jeg gjorde i Krinkelkroken 1 for nokså nøyaktig 12 år siden.

Til alle dere gode journalistkolleger: jeg heier på dere herfra til evigheten! Virkelig.

Til dere alle: Vi sees over en innsamlingsbøsse i uke 10 og 11. Gi så det svir!

Nydelige venner og kolleger jeg ikke ville hatt uten BT.

Aichas vakre verden

I KK: Fra 21. oktober kan du kjøpe KK og lese Aichas historie.

Det er sjelden jeg gleder meg i ukesvis til et intervju, men det gjorde jeg før jeg skulle møte Aicha Bouhlou. Jeg ble ikke skuffet.

Å jobbe kveldsvakter i en avis er sjelden en gourmetisk opplevelse. Det nærmeste du kommer Mat-Mekka er når vaktsjefen en gang i blant bestemmer seg for å bestille pizza til hele laget. De andre dagene er du prisgitt thaisjappa på hjørnet, kebaben midt i gata, eller kjip, oppvarmet lapskaus fra nærmeste såkalte ferskvaredisk.

UTPRØVING: Jeg har etter hvert prøvd ut flere av Aichas retter.

Men det var én mann som aldri trålet take away-menyene med febrilsk blikk. Han gikk rolig mot mikroen i Bergens Tidende med en matboks i hånden. Det duftet av maten til fotograf Odd Nerbø. Og - til tross for at den var fraktet - så den ofte ut som et maleri. Men best av alt, kunne vi se på Odds ansikt, så smakte den himmelsk.

Les Aicha-intervjuet på kk.no

På vei tilbake fra en reportasje en dag, svingte Odd innom hjemmet sitt på Nygårdshøyden i Bergen, under påskudd av at han hadde glemt noe. Det hadde han ikke. Han ville bare la meg smake på restene av sin kones fortreffelige matlaging fra dagen før. Jeg har aldri glemt den smakebiten. For i tillegg til at det var en fantastisk gest fra en usedvanlig sympatisk mann, var det en smak av himmelen.

Odds kone heter Aicha Bouhlou, og nå har hun gitt ut kokebok. Heldigvis. Aicha er like varm og hjertelig som smakene hun setter sammen i grytene. I tillegg til det, har hun en fantastisk historie, som jeg er takknemlig for å ha fått lov til å høre - og deretter fortelle. Her får du en smakebit. Hele historien finner du i ukens KK, som er i salg fra 21. oktober.

"Begeistre, inspirere, forføre. Det er ord som går igjen når Aicha forteller. Det er det kunstnere gjør. Det er det kokker gjør. Aicha er ingen av delene. Like fullt forfører, inspirerer og begeistrer hun. Tidligere gjennom Galleri Bouhlou. Nå gjennom bilder av mat som eksploderer i farger, og oppskrifter som gjør oss alle i stand til å smake litt på den marokkanske varmen – satt i norsk system.

-       Jeg liker å være inspirator. Galleriet handlet også om det. Det er kallet mitt. Er det for innbilsk å si?

Hun drar nok en parallell til oppveksten.

-       Jeg syntes ikke fiken var noe pent å se på da jeg var liten. Men min mor har en måte å spise det på som gjør at du får lyst til å spise fiken. Hun kjøper gjerne to kg, og spiser mange på en gang. Hun har en måte å kle av fikenen på.

Aicha lager trutmunn og suger i seg den fiktive fikenen, slik moren gjør.

-       Når hun spiste, fikk jeg lyst til å smake, på tross av at jeg ikke syntes den var så attraktiv. Ikke belær noen. Ved å nyte og vise at noe er vakkert, kan du sørge for at folk legger merke til det. Som da jeg la ut et bilde av rødbeter og skrev at skjønnhet er overalt. Da kjøper kanskje folk rødbeter fordi de ser fine ut, uten å ane hva de skal gjøre med dem.

Det er nemlig ikke så farlig. Det kan de finne ut i Aichas bok, blogg eller på Instagram".

 

Les om sterke, gode, kreative og fargerike Aicha, uansett om du kjenner henne fra før. Jeg garanterer at du blir varm om hjertet - og kanskje en smule inspirert. 

Et lite miljøregnskap

Bare skogalskap, eller direkte miljøfiendtlig?

Da en rapport viste at det på et tidspunkt i ikke altfor fjern fremtid kan bli umulig å oppholde seg i Spania og Italia, fikk jeg panikk. 

Donald Trump mener klimaendringene er kinesisk oppspinn. Jeg skulle ønske jeg også klarte å tro på sånt. I stedet er jeg oppriktig redd for at jeg - og du - er en altfor sterkt medvirkende årsak til at verden styrer lukt åt skogen.

Hva jeg gjør med det? Altfor lite. Men jeg har i hvert fall tatt et oppgjør med meg selv i siste utgave av Henne.

Jeg fiser ikke rundt i luksusyachter og privatfly. Selvsagt gjør jeg ikke det. Men jeg tør ikke utelukke at jeg hadde gjort det, hadde jeg bare hatt råd. Jeg flyr heller ikke langdistanse - eller kortdistanse for den del - spesielt ofte. Men heller ikke spesielt sjelden. Jeg utelukker heller ikke at det hadde skjedd oftere, hadde jeg bare hatt råd.

Faktisk går jeg så langt som til å skrubbe rømmebeger og annen plastemballasje for å kaste det i riktig pose (blå, hvis du er helt på miljøluggeføret). Jeg kaster selvsagt flaskene der de skal være, leverer tøy til Fretex eller Uff, gir vekk møbler og andre ting på finn.no og holder det gående.

Det at jeg har så mye klær, møbler og andre overflodstegn, er ikke det et tegn i seg selv på at jeg slett ikke er noen miljøengel? Og jeg handler jo sko og klær som en full sjømann på land. Men hva skjer hvis vi alle sammen slutter å shoppe? Får ikke det også konsekvenser?

Mitt miljøregnskap og refleksjonene rundt det, kan du lese mer om i Henne. Kanskje du også får noe å tenke på?

Husk å heie på Aida

Les om medaljehåpet Aida Husic Dahlen i ukens KK. PS. På den mac-en i bakgrunnen skrives det i øyeblikket nye KK-reportasjer.

Da jeg møtte Aida Husic Dahlen for å intervjue henne til KK, trodde jeg at jeg skulle få en historie om en jente som hadde kjempet seg gjennom livet. Du vet, når du på forhånd kjenner til at hun, som manglet venstre underarm- og fot ble forlatt på sykehuset i Sarajevo som nyfødt, og siden havnet på barnehjem i Montenegro, da tror du liksom automatisk at det er en lidelseshistorie. En tåredryppende fortelling med lykkelig slutt. En sånn som vi elsker å presentere i mediene.

Det er ekstremt forutinntatt å tenke sånn, og jeg har lært til en annen gang.
Jeg møtte en utrolig blid og åpen dame. En toppidrettsutøver på vei til Rio, med klare medaljeambisjoner. En dame som har like klare mål om å bli ergoterapeut. En dame som forteller om et barnehjem i Montenegro hvor alle var glade i henne. Og en norsk pappa som fant henne der, og tok henne med hjem til familien på Sørlandet. Hun er selvsagt glad for det, men som hun sier "jeg hadde nok klart meg godt uansett, jeg". Det tror jeg på!

Paralympicsdeltakerne får ikke den oppmerksomheten de fortjener. Pressen er ikke med på å bygge store idrettsprofiler på den samme måten som vi gjør med funksjonsfriske utøvere. Det er blodig urettferdig - og helt fullstendig meningsløs skivebom.

Paralympicsdeltakerne konkurrerer og vinner på tross av. Noen har vært utsatt for ulykker, andre har medfødte funksjonshemminger. Felles er at de har større utfordringer enn oss griseheldige funksjonsfriske. De jobber hardere for å nå sine mål. Det fortjener søren meg mer hyllest og oppmerksomhet enn vi hittil har gitt dem.

31. august reiste Aida til Rio for å kjempe om medalje i bordtennis i Paralympics.
I morgen kan du lese om Aida i KK. Er du abonnent, har du allerede fått bladet i posten.
Nyt bladet - og husk å heie på Aida og alle de andre Paralympics-heltene våre!

Det er flere grunner til å lese ukens KK. For eksempel intervjuet med Janka Polliani.

Smil litt, da!

Ikke vær sånn. Vær blid.

Norge er blitt et land fullt av lite tolerante, utålmodige og attpåtil sure egoister. Det er på tide å skjerpe seg.

Nå synes du sikkert at jeg er sur, siden innledningen min er noe krass. Det er jeg ikke. Jeg er oppgitt – og litt lei meg. Med fare for å bli stemplet som ”hun som var i Amerika og syntes alt var så mye bedre der”, så må jeg innrømme at jeg nokså nylig var i Amerika, og alt var temmelig mye bedre der.

Du kan nemlig si hva du vil om amerikanere. At de er overflatiske, falske, selvopptatte, ute av stand til å stemme på den rette presidentkandidaten, grunne, navlebeskuende. Mye av det har du sikkert rett i også – om noen amerikanere. Men å mene at alle er sånn, er faktisk ikke så rent lite arrogant. Det er likevel en annen historie.

Den historien jeg vil fortelle nå, er at folk var så innmari hyggelige der. Serviceinnstilte. Vennlige. Imøtekommende. Det spiller absolutt ingen rolle for meg om det var ekte følelser bak alle smilene. Det – for å si det på et språk som min mor hater – driter jeg i. Poenget er at jeg fikk god service. Jeg fikk smil. Jeg fikk komplimenter. Og hva gjorde jeg tilbake? Jo, jeg smilte, var vennlig, hjalp til, ga komplimenter.

I USA var alle blide. Vi også. Særlig da vi fant Gloria. Come on everybody baby do dat conga!

Da jeg kom hjem, var jeg fast bestemt på å fortsette i denne mildt sagt positive tralten. Men det er vanskelig. For jeg hadde så vidt landet på norsk jord, så var alle nordmennene der igjen. Med spisse albuer som skal frem foran bagasjebåndet, hyttende never og tutende bilhorn i trafikken, stygge blikk til folk som uvitende går i veien.

I dag, for eksempel, ble jeg kjeftet på av en mann som spurte om jeg så handikap-skiltet der jeg vurderte å parkere. Jeg svarte som sant var at, nei, det så jeg ikke. At årsaken var at han sto på tvers over to parkeringsplasser, gadd jeg ikke nevne. Jeg gadd heller ikke si noe om at jeg ikke skjønte hva han skulle med handikapparkeringen, siden han var sprek nok til å sprette ut av bilen, løpe bort til min og kjefte. Jeg hadde kommet til å oppdage skiltet, jeg hadde kommet til å flytte bilen. Jeg bare rakk det ikke før jeg fikk huden full.

Om ikke annet, så fikk jeg ny inspirasjon til å skrive dette hjertesukket – noe jeg har tenkt lenge på å gjøre.

Og servicen – himmel, den orker jeg nesten ikke gå inn på engang. Men jeg skal komme med to eksempler: damen på butikken – der jeg åpenbart ønsket meg hjelp – som plapret
med de tre venninnene sine i stedet. Og servitøren som svarte ”det kan vel ikke jeg vite” på mitt spørsmål om hun trodde det snart ville bli et ledig bord på uteserveringen. ”Jo, det kan du”, svarte jeg. ”Du kan vite om noen har bedt om regningen, eller om det er noen som ser ut som de er i ferd med å be om regningen”. Hun fnøs – og gikk. Restauranteieren hadde sikkert blitt overlykkelig… Butikkeieren likeså. Min stille hevn er nemlig at jeg ikke går tilbake til verken butikken og restauranten.

Jeg synes vi skal gi hverandre mer ”slækk”. Holde opp døren for den som kommer bak oss, slippe den travle damen forbi i køen hvis vi selv har god tid, ha forståelse for folk som gjør feil, takke for velviljen. Og SMILE mer. Og oftere. Til fremmede også. Det er verdens enkleste medisin mot tungsinn, irritasjon og sinne.

Det er nemlig ingen myte at jo mer du smiler, desto blidere blir du. En venninne av meg smiler i det hun setter beina utenfor sengekanten. Selv om hun ikke vil. Hun smiler til speilbildet sitt når hun går inn på badet. Hun tøyer smilemusklene mens hun lager morgenkaffen, og legger jammen meg på et siste smil til eget speilbilde i heisen på jobb. Det smilet hun deretter møter kollegene sine med, er helt ekte.

Spørsmålet vi bør stille oss er hvorfor vi nordmenn er blitt sånn. Teorien min er at vi egentlig bare er opptatte av oss selv. Og helt inn i hampen bortskjemte. Men heldigvis er jeg ingen sosialantropolog, så jeg kan jo ta feil. For all del, jeg snakker ikke bare om alle andre. Jeg har selv tutet, kjeftet og himlet med øynene. Men jeg forsøker å ta meg sammen, og det burde faktisk du også.

Her er noen oppmuntringsforsøk, i tilfelle du fremdeles er sur. Eller du ble sur av å lese denne teksten:

Disse venninne synes sikkert at de er helt unike i stilen. Fnis.

Ståles dans til jungeltelegrafen er en sikker smilevinner.

 

En årlig øvelse

Den kvinnelige delegasjonen av min store, nordnorske familie - også kalt muntrasjonsrådet.

Mine favoritting anno 2016

Å smile til fremmede og gi folk litt mer ”slækk”. Effekten er enorm! Suse ned en bakke på ski. Våkne til blå himmel. Drikke champis fra krystallskåler. Møte venner, gamle og nye. Planlegge reiser og fester. Gjennomføre planene. Sko med stiletthæler. Vestlandet, særlig Bergen. Gi gaver. Høre på radio, særlig P2. Bli forelsket i en bok. Shellac, jeg er hektet. Våkne ved siden av mannen min (fy søren, jeg er heldig. Han er grei). Pakke i posten. Sprinte på mølla. Knallrød Fiat500. Oppdage en ny artist på konsert. Dampovnen vår. Roadtrip gjennom Death Valley.

God mat – det er kommet for å bli. Netflix. Friske blomster i rent hus. Sko – også de uten stilett. Våkne til enda en blå himmel. Nord-Norge. Bla om til ny side i kalenderen. Ta på solbriller. PT-timer med Hanne Sofie. Rogalendinger. De får mye tyn for dialekten sin, men fy f… så mange fine folk jeg kjenner fra det fylket. Se på bilder fra bryllupet vårt (jeg vet, litt smånarsissistisk). Levere en ferdig sak som jeg kjenner ble bra. Folk som sier ja! Le sammen med mannen min. Mannen min, også kalt kjæresten. Garasjeplass. Den fortjente dusjen etter en hard trening. Kakao. Folk som tør å si nei. Vin. Ha fått så langt hår at jeg kjenner det ligge på ryggen. Hunder. Hjemmelagde knekkebrød. Kaffe. Leppestift. Oslo. Mamma. New York. Hente en nyvasket bil. Min store, nordnorske familie. Ta av meg stiletthælene etter en fest (puh!).